I et hav av apper er relasjon det viktigste!​

Artikler
25.08.2020

2020 har vært et annerledes år. 12. mars er datoen hvor alt endret seg. Fagfornyelsen innføres nå ved skolestart. Innholdet i fagene er nytt og overordnet del er ny. Nye verdier og prinsipper, tverrfaglige temaer og ny lærerplanstruktur. Fag, fordypning og forståelse. Det stilles krav. Takk og lov for at jeg jobber på en skole som har vært heldigital siden 2013. Takk og lov for kollegaer som løfter hverandre opp, en ledelse som inspirerer og motiverer, andre ansatte som tilrettelegger og spesielt takk til elevene som tilpasser seg nye former og utfordringer.

 

En reise i følelser

Alt ble endret da vi fra en dag til neste plutselig satt hjemme, hver for oss. Usikkerheten veltet over meg. Hvordan skulle jeg forsikre meg om at alle elevene var mentalt logget på? iPad er de vant til, så å drive hjemmeundervisning var ikke min frykt. Det å skulle gjøre alt via skjerm var det jeg kjente på. Ikke mulig å gi et håndtrykk, et smil, en klapp på skulderen eller se elevene i øynene. Relasjon. Hvis ikke relasjonen hadde vært på plass, vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort. Det gikk fint, egentlig overraskende fint. Elever som sjelden produserer noe i timene begynte å levere. Det var lav terskel for å be om hjelp, for alle. Nettet kokte. Facebook grupper for lærere hvor vi alle delte, diskuterte og ba om råd. Hele Norge stod sammen. Alle heiet på alle. Den nye hverdagen ble at elevene «vinket» eller kom inn live for å si god morgen. Det var spennende i starten. 

 

Mailene mine hjem til foresatte bar preg av personlige følelser og opplevelser. Jeg måtte forsikre meg om at hvis det var noe jeg burde vite, skulle terskelen for å ta kontakt virkelig være lav. Alle forstod at dette var nytt og vanskelig. En endring. De som kontaktet meg kom med heiarop og takknemlighet. Eller var usikre og trengte råd om hvordan man motiverer ungdom til å gjøre skolearbeid. Maktesløshet. I løpet av ukene skolen var stengt tror jeg de aller fleste var gjennom hele følelsesregisteret. I hvert fall var jeg det. Selv om ikke alt gikk på skinner, sitter jeg igjen med en god følelse. Med dyp beundring og respekt for hvordan mine elever taklet perioden. Faktisk hvordan vi alle taklet perioden. Det var en meget god følelse å kunne se dem i øynene igjen og gi et smil, selv om håndtrykket og klappet på skulderen måtte utebli. Min 10. klasse kom seg igjennom og jeg vet at de vil klare seg videre. Alt blir bra til slutt. Blir det ikke bra, er det ikke slutt!

 

Relasjonsbygging

All god ledelse starter med relasjonsbygging. Klasseledelse, for eksempel, er ikke et enkelt arbeid, men noe man jobber kontinuerlig med og som må videreutvikles jo bedre kjent man blir. Det gjelder for alle man har rundt seg. Vi må ha tillit, være tilstede og vise interesse for hverandre. Forskningsarbeidet til Pål Roland beskriver nettopp dette. For at en elev skal lære må eleven ha god relasjon til læreren, være trygg i klasserommet og føle at han eller hun har minst en god venn. Først da er grunnlaget for læring lagt. Derfor vil jeg påstå er den viktigste oppgaven til enhver lærer er å bygge gode relasjoner til alle rundt seg. For det vi ønsker er jo at hver enkelt elev skal bli gode medborgere som bidrar godt i samfunnet. Ikke rart at vi lærere har en av verdens viktigste jobb.

 

Sammen blir vi best

Når relasjonene er på plass vil spennende undervisning gi mestring og resultater for alle. Jeg har ofte tenkt på hva det er med skolen jeg jobber på som gjør at vi blir ansett som dyktige. Det er mye som må være på plass - og helst under huden; felles verdigrunnlag og forståelse av verdiene er en god start. Vi har en ledelse som legger opp til, heier og motiverer fram fellesskap og samarbeid. En avgjørende faktor er at alle faglærere samarbeider en time i uka med de andre faglærerne i fagene vi underviser. Fornuftig bruk av bunden tid. Vi bestemmer selv når samarbeidet finner sted. Vi blir enige om hvordan vi skal angripe kompetansemålene. Elevene, uavhengig av klasse, jobber alltid med samme mål og tema. Vi lærere blir mer kreative, fordeler oppgaver, utfordrer hverandre, diskuterer fag og didaktikk, stiller kritiske spørsmål og skaper noe sammen. Denne kulturen gjør oss gode. I dagens samfunn må man kunne samarbeide og heie hverandre frem. Vi ber elevene om å samarbeide, motivere, utfordre og hjelpe hverandre med å nå målene. Vi kan være god alene, men vi blir best sammen. Verdiene på min skole er respekt, tydelighet, raushet og mot. Verdier som vi jobber kontinuerlig med og som gjelder alle ansatte og elever. Et tydelig verdigrunnlag gir godt samarbeid. Med tydelighet og respekt som grunnsteiner er detogså enklere å være raus og modig. 

 

Lærerrollen er endret

Har du Googlet «teacher» og sjekket ut bildene som dukker opp? Prøv det. Finn et bilde som ligner deg og ditt klasserom best. Heldigvis har ikke Google svaret på alt? Når elevene utbryter «Google vet ikke svaret, hva gjør jeg da?!» Oppgaven som da er gitt er meget god. Rike oppgaver er et resultat av godt samarbeid med kollegaer. Elevene oppdager også at de må samarbeide for å kunne løse oppgaven. Det er sammen vi blir gode. Jeg har for lenge siden innsett at jeg er ikke nødvendigvis er den foretrukne kunnskapsbanken. Så trøster vi oss med at elevene ikke ville klart seg uten oss i klasserommet. Lærerrollen i dag er et sammensurium av veileder, coach, motivator, tilrettelegger, fikser, utfordrer, samtalepartner, rådgiver, ... ja, lista er lang. Det blir som å finne Willy (les: læreren) i klasserommet.

 

Husk å være ydmyk

Vi lærere er forskjellige, men enige om at vi ønsker det beste for elevene. Endringer gjør vondt. Jeg har delt lærerne inn i tre kategorier; langdistansesvømmere, svømmere og landkrabber. Tenk på disse gruppene i forhold til endring og teknologi. Den første gruppa legger på svøm uten å se seg tilbake. Svømmerne vasser litt uti, tar noen tak, og svømmer inn til land igjen. Landkrabbene står trygt på land, kanskje ikke alle dypper tærne en gang. Uansett hvilken gruppe du plasserer deg selv i, er det nødvendig med hele spekteret. Vi trenger landkrabbene som stiller de kritiske spørsmålene. Hvorfor gjør du det? Vi trenger de som går litt lengre uti, for innimellom er det jo best sånn som vi gjorde før. Eller kan det gjøres annerledes? Vi trenger også de som har lagt på svøm og befinner seg på dypt vann. Kanskje greit å bli redda innimellom og komme seg inn hvor man kan stå? Det som skjer er at det oppstår mange nyttige, pedagogiske og didaktiske diskusjoner. Alle begynner å tenke gjennom hvorfor man velger det man gjør. Det igjen fører til engasjement for nye oppdagelser og kunnskap. Vi blir inspirert av hverandre, fordi vi samarbeider, begrunner og diskuterer. Landkrabbene vil vasse litt etterhvert, svømmerne vil noen ganger svømme ut på dypt vann og langdistansesvømmerne vil erfare at det noen ganger er lurt å kunne sette beina på bunnen. Det ukjente er skummelt for de fleste av oss. Derfor trenger vi noen som kan redde oss i land eller få oss ut på dypt vann. Det er sammen vi blir gode.

 

På rett vei

Til slutt, vil jeg takke mine elever som motiverer, inkluderer, utfordrer, stiller kritiske spørsmål og gir konstruktiv kritikk til medelever og meg. God undervisning som fremmer mestring og læring starter med relasjon. Relasjon mellom alle rundt deg, ledelse, kollegaer, andre ansatte og elever. Teknologien hjelper deg, hvis den brukes pedagogisk og kreativt. Din egen evne til å utfordre deg selv og troen på å tørre og tenke ut av boksen. Du klarer det nok ganske godt alene, men sammen med andre blir du best. Vi kjemper alle våre kamper, både personlig og profesjonelt. Da er det godt å vite at du har en heiagjeng rundt deg. Om det er klappet på skulderen fra læreren, smilet fra skolesekretæren, øyekontakten med renholderen, heiarop fra ledelsen eller håndtrykket fra eleven. Vi er bare mennesker og vi fungerer best sammen - i flokk. Alle fortjener å bli sett. Hver eneste dag.

 

Jeg elsker jobben min.

- Henriette Ibsen


Tilbake
Bilde med nyheter